Dette er plottet: London. Middelaldrende Chris møter den illegale immigranten Roza. De utvikler et slags vennskap gjennom Rozas historier som Chris hører på mens han først og fremst har lyst til å ligge med henne.
Rask googling av Partisanens+datter gir oss påstander om at dette er 'sterkt om to einsame menneske', flere sier 'en liten perle av en roman' og at romanen får deg til å 'le og gråte'. Den fikk til førstnevnte hos meg. På baksiden av bokomslaget står det dessuten at 'Roza serverer Chris kruttsterk kaffe og forteller ham utrolige og fantastiske historier fra livet sitt.' Kulturnytt i NRK skriver: 'Kvar gong kokar Roza kruttsterk kaffe til Chris og fortel fantastiske historiar frå livet sitt.' Aftenposten skriver: 'Han drar innom henne, der de drikker kaffe, hun røyker og holder det gående med nye kapitler i en levende fortelling om sitt liv'. Til slutt kan vi notere at Altapostens anmelder skriver følgende: 'Og lyst på kaffe får han. Han klarer ikke slutte å tenke på henne, og snart er han fast gjest i den traurige leiligheten hennes. Roza forteller de utroligste anekdotene fra Jugoslavia og fanger han med fantastiske historier om livet sitt.' Det er med andre ord klar samstemmighet mellom baksiden på bokomslaget og det norske anmelderkorpset, så når pocketversjonen kommer, trenger ikke Pax å gjøre mer enn å sette på sitattegn og avisnavn under den teksten de allerede har skrevet. Selv kan jeg ikke huske den kruttsterke kaffen, men det er vel et greit språklige bilde å 'krydre' anmeldelsen med. Jeg skal forsøke å gjøre et forsøk på komme med på blurben til pocketutgaven mot slutten av denne anmeldelsen. Ettersom Tekstbehandlingsprogrammet har fått seg en blogg kan vi nå også googles. Jeg tror det vil styrke Tekstbehandlingsprogrammets og Radio Novas selvfølelse om vi får en blurb på baksiden av en bok av forfatterens bak Kaptein Corellis Mandolin, som altså ingen av oss har hørt om.
Men før det kan vi notere at Fri fagbevelse er innom et vesentlig metapoeng i sin anmeldelse av boka, nemlig fortellingenes kraft, og om hvordan historier—uavhengig av hvor sanne de er—binder mennesker sammen og skaper kultur og historie, altså identitet. Romanen kan altså sies å være en tradisjonell, fortellende roman, kanskje litt bakstreversk fra en kritisk synsvinkel. Roza forteller nye historier hver kveld og historiene får ham til å komme tilbake, i tillegg til at han som sagt har lyst til å pule henne. Det mest ukonvensjonelle ved romanen er kanskje det kovensjonelle grepet med to forskjellige fortellerstemmer. Roza og Chris veksler på å være jeg-personen. Kulturnytt sier: ' Denne forteljarstilen fungerer godt, og driv historia framover.' Altaposten hevder at dette gir 'vitalitet og energi'. Jeg forstår ikke dette helt, jeg kan bare slå fast at grepet finner sted.
Handlingen utspiller seg på slutten av 70-tallet, fortalt i retrospekt av Chris som nå sitter og vet 'omtrent hvor mye tid [han] har igjen.' (s. 174) Derfor skal også tidskoloritten males ut og noen passasjer oppfatter jeg som litt tilgjorte og tåpelige:
'På den tiden husker jeg at jeg ble forfulgt av en sang som datteren min spilte på platespilleren hele tiden. Den het "Roxanne", og det var en mann som sang i en slags falsett, og den handlet om at hun ikke behøvde å sette ut den røde lykten sin...' (s. 120)
Jeg faller ikke for denne formen for underliggjøring av allemannseide pop-referanser. Den får meg til å føle meg som en ung person som leser en gammel manns kjedelige skråblikk på verden, noe som for så vidt kan sies å oppsummere romanen, men det ville ikke vært helt rettferdig. Romanen er morsomst når Chris ler av sin egen tristesse og når han prøver å spre sin apati over på generasjonen under ham, i boka representert gjennom Rozas kollektiv. Slik skildrer han en av leieboerne som han har gitt kallenavnet Bob Dylan Ovenpå:
'Da jeg kom dit neste gang, gikk BDO med svart armbind igjen på grunn av Fru Thatcher. Jeg så på ham og tenkte: "Jeg gir deg ti år før du stemmer konservativt akkurat som mamma og pappa. Og ti år etter det kommer du til å innrømme det, og ti år etter det igjen deltar du i valgkampen deres." Men jeg sa selvfølgelig ingenting. Det er ingen vits i å belære de unge; man må bare vente på at de skal bli det som alltid har ligget i kortene for dem.' (s. 121)
I dette utdraget kan det synes som om hovedpersonen legger sin egen stusslige tilværelse utenfor sin egen kontroll. Den deterministiske approachen gjør kanskje livet tilsynelatende lettere å holde ut; han er fullstendig slukt av systemet; han lever et ikke-liv uten annen kontakt med mennesker enn asiatene han selger legemidler og kona som han kaller 'en stor hvit loff'. Er det rart at en slik person i et plutselig innfall stopper opp ved en han tror er en prostituert en tilfeldig dag etter jobb? Og er det rart—når han i skam oppdager at hun ikke var prostituert—at han besøker henne etter jobb hele tiden og hører på hennes historier fra oppveksten i Jugoslavia? Selvsagt er han sprengkåt, han har mer enn noe annet lyst til å ligge med henne, men med tiden bygger de også opp et slags vennskap og begge blir redde for å ødelegge det de har sammen, kanskje fordi det tilsynelatende baserer seg på røverhistorier fra Rozas side? Historiene hennes gjør han kåtere og kåtere, selv da hun forteller at hun forførte faren sin. Og etter hvert som det bygger seg opp blir det stadig vanskeligere å se hvordan dette skal resultere i et tilfredsstillende klimaks for de involverte. Det gjør det heller ikke. Chris sitter syk og gammel og alene tilbake. Boka går mot slutten. Vi er i 2008 nå. Gordon Brown er statsminister nå. Fortsatt er Storbritannia fylt av misfornøyde menn med feite koner. Det er jo grusomt å tenke på, men det kan kanskje bli historier av det som fyller deg med mening. Jeg vet ikke. Men jeg lovte en blurb for pocketutgaven: Boka er helt grei.
Kilder:
Aftenposten
Kulturnytt
Fri fagbevegelse
Solgunn sitt (blogg for Altapostens anmelder)
Først sendt 18/2-09. Av Arne Borge
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar