Før Markus Midrés siste roman "Tunnel" begynner med kapittel en, kalt én, står det skrevet i kursiv:
Alle som husker deg
er glemt
Dette kan også sies å være et sentralt motiv i boka, så jeg vil derfor holde meg til dette, altså hukommelse og glemsel, i min lesning av boka, kanskje av egeninteresse ettersom jeg selv har en svært dårlig hukommelse, jeg husket for eksempel ikke hva denne boka het da jeg skrev denne innledningen, men uansett om det nå er slik at jeg oppsøker det velvillige ekkoet av min egen stemme, tror jeg at det kan være en interessant og i beste fall nyttig måte å angripe teksten på. Jeg vil snakke om dette gjennom det fotografiske, som jeg ser på som en sentral teknikk for Midré i denne romanen, som jeg nå altså vet at heter "Tunnel". Jeg vil ikke snakke om handlingsforløpet, men om du googler markus+midré+tunnel+dagsavisen vil du finne den.
Jeg interesserer meg altså for det fotografiske ved denne romanen, særlig på grunn av tekstens stadige understreking av lysets rolle. Fotografiet produseres ved eksponering av lysstråler på noe lysfølsomt. Eller som Roland Barthes påpeker: "Fotografiet er bokstavelig talt en utstråling fra referenten."
Jeg interesserer meg altså for det fotografiske ved denne romanen, særlig på grunn av tekstens stadige understreking av lysets rolle. Fotografiet produseres ved eksponering av lysstråler på noe lysfølsomt. Eller som Roland Barthes påpeker: "Fotografiet er bokstavelig talt en utstråling fra referenten."
Romanens åpning går slik:
Et grønt lys spinner langsomt mot øyelokkene, blir sterke, løser seg opp i punkter, piksler, grønne snøflak som blinker, renner mot innsiden av hodet. Så blir det svart. Jeg åpner øynene. Det snør ikke, det er varmt.
Lyset, altså eksponeringen av lys er sentral; piksler transformeres til snøflak som ikke er der. Det er nesten fristende å slenge inn slagordet man lærer på Norges Kreative Fagskole: "perception is reality", men jeg skal la det være. Allikevel er det vesentlig hvordan lyset kastes på objektene, som her:
Lyset faller inn gjennom de store vinduene, det blafrer i høye trær. Trekronene, de viftende greinene, setter sin farge på lyset som trenger inn i kjøkkenet; et løvgrønt skjær faller på fingrene mine, på den matte, ruglete lakken i spisebordet, på den nakne veggen der en mørk flekk kommer til syne og sprer seg mot det mønstrete tapetet.
Lyspartiklene svever i den stille lufta. Jeg strekker ut hånden. Fingrene mine berører ingenting.
Lyspartiklene kan ikke gripes. De liksom er der og ikke er der på en gang. Romanens første ord er "et grønt lys" og den avslutter med "et helt hvitt lys". I lys av dette lyset kan vi også forstå tittelen "tunnel"; verden lukker seg bak ham, både i tid og rom, slik at han til en hver tid lever i ett "nå" uten fortid som bare kan peke framover:
Slik oppdager du at alt forsvinner. Det du trodde var en uendelig hukommelse, er et raskt vindkast. Minnet om deg løsner og forvitrer, tynt støv som blåser ut av verden.
Jeg tar med meg boka, stikker den i jakkelommen. Så åpner jeg dørene og går ut på den åpne plassen.
Verden lukker seg bak meg.
Dette gir en følelse av at universitetet (i Oslo) han forlater her, og også universet, kun eksisterer så lenge man eksisterer selv. "En gang skal alt dette bli borte" skrives det. Uten hans sansning av verden, finnes den ikke. Her kan vi trekke inne Barthes igjen, hvor han snakker om kjærligheten som kommer til syne for ham i et fotografi av hans foreldre: "For når jeg ikke lenger finnes, kommer heller ingen til å vitne om den lenger; tilbake blir bare den likegyldige naturen."
Det blir da nesten som å høre Barthes når Midrés hovedperson også gjør seg noen tanker etter å ha observert et fotografi i slutten av boka: "Og senere skal alt som finnes i oss, [...] hvert støvkorn, hvert flak av aske skal spres som om man aldri noensinne har levd." Den samme likegyldige naturen sluker nådeløst fortiden og minnene som var, når verden lukker seg bak deg – boka sier: det finnes ingen evighet, det finnes ingen fortid, du finnes bare i en illuminert nåtidighet, mens verden alltid lukker seg bak deg. Men den forsøker også å gi et slags håp, muligens et litt fortvilet. For "vi har levd", insisterer den. "Vi har løftet hendene foran ansiktet og fingertuppene har vært røde foran sollyset."
Fotografiene kan bevise at vi har levd, men samtidig viser de at ingenting er som det var. Minnene lever gjennom oss, fragmenterte og manipulerte, og når vi er borte er det ingenting igjen.
Dette gir en følelse av at universitetet (i Oslo) han forlater her, og også universet, kun eksisterer så lenge man eksisterer selv. "En gang skal alt dette bli borte" skrives det. Uten hans sansning av verden, finnes den ikke. Her kan vi trekke inne Barthes igjen, hvor han snakker om kjærligheten som kommer til syne for ham i et fotografi av hans foreldre: "For når jeg ikke lenger finnes, kommer heller ingen til å vitne om den lenger; tilbake blir bare den likegyldige naturen."
Det blir da nesten som å høre Barthes når Midrés hovedperson også gjør seg noen tanker etter å ha observert et fotografi i slutten av boka: "Og senere skal alt som finnes i oss, [...] hvert støvkorn, hvert flak av aske skal spres som om man aldri noensinne har levd." Den samme likegyldige naturen sluker nådeløst fortiden og minnene som var, når verden lukker seg bak deg – boka sier: det finnes ingen evighet, det finnes ingen fortid, du finnes bare i en illuminert nåtidighet, mens verden alltid lukker seg bak deg. Men den forsøker også å gi et slags håp, muligens et litt fortvilet. For "vi har levd", insisterer den. "Vi har løftet hendene foran ansiktet og fingertuppene har vært røde foran sollyset."
Fotografiene kan bevise at vi har levd, men samtidig viser de at ingenting er som det var. Minnene lever gjennom oss, fragmenterte og manipulerte, og når vi er borte er det ingenting igjen.
Markus Midré - Tunnel (Oktober forlag, 2009)
1 kommentar:
Ja, sannsynligvis sa det er
Legg inn en kommentar