Tekstbehandlingsprogrammet 25/02-09

I denne ukas utgave av Tekstbehandlingsprogrammet kom debutant Christian Valeur i studio, og vi snakket om humor i litteraturen og den nylig slupne boka Steffen tar sin del ansvaret. Vi hørte hva studentene på Blindern har for vane å lese - og vi presenterte det svenske poesitidskriftet OEI.

Tekstbehandlingsprogrammet er Radio Novas ukentlige litteraturprogram, vi sender onsdag klokka 10.00, med reprise torsdag 08.00 på fm 99,3 og radionova.no.

Lytt til sendingen Her

Bokanmeldelse: Partisanens datter av Louis de Bernières

Da jeg prøvde å forklare folk at jeg leste Partisanens datter av britiske Louis de Bernières og de svarte 'hvem?', antok jeg at det var fordi jeg uttalte navnet feil. For som det står på den nylige oversatte romanen fra Pax Forlag er dette forfatteren bak 'Kaptein Corellis Mandolin'. Da de samme folka sa 'den har jeg aldri hørt om', eller 'det er den med Nicolas Cage i', forstod jeg at det var helt greit å aldri ha hørt om forfatterskapet tatt min relativt unge alder i betraktning. Jeg leste boka fordi jeg fikk den gratis på Pax' lansering av vårlista tidligere i år. I denne korte anmeldelsen vil jeg ikke komme med påstander om oversettelsens kvalitet, for jeg har ikke lest den engelske. Jeg vil—derimot—ta en rask titt på det såkalte norske anmelderkorpset og se om vi kan komme fram til en slags ikke-vulgær konklusjon som kan gi en følelse av om dette er en bok du kan ha glede av å lese fordi den underholder deg, utvider horisonten din eller noe sånt.

Dette er plottet: London. Middelaldrende Chris møter den illegale immigranten Roza. De utvikler et slags vennskap gjennom Rozas historier som Chris hører på mens han først og fremst har lyst til å ligge med henne.

Rask googling av Partisanens+datter gir oss påstander om at dette er 'sterkt om to einsame menneske', flere sier 'en liten perle av en roman' og at romanen får deg til å 'le og gråte'. Den fikk til førstnevnte hos meg. På baksiden av bokomslaget står det dessuten at 'Roza serverer Chris kruttsterk kaffe og forteller ham utrolige og fantastiske historier fra livet sitt.' Kulturnytt i NRK skriver: 'Kvar gong kokar Roza kruttsterk kaffe til Chris og fortel fantastiske historiar frå livet sitt.' Aftenposten skriver: 'Han drar innom henne, der de drikker kaffe, hun røyker og holder det gående med nye kapitler i en levende fortelling om sitt liv'. Til slutt kan vi notere at Altapostens anmelder skriver følgende: 'Og lyst på kaffe får han. Han klarer ikke slutte å tenke på henne, og snart er han fast gjest i den traurige leiligheten hennes. Roza forteller de utroligste anekdotene fra Jugoslavia og fanger han med fantastiske historier om livet sitt.' Det er med andre ord klar samstemmighet mellom baksiden på bokomslaget og det norske anmelderkorpset, så når pocketversjonen kommer, trenger ikke Pax å gjøre mer enn å sette på sitattegn og avisnavn under den teksten de allerede har skrevet. Selv kan jeg ikke huske den kruttsterke kaffen, men det er vel et greit språklige bilde å 'krydre' anmeldelsen med. Jeg skal forsøke å gjøre et forsøk på komme med på blurben til pocketutgaven mot slutten av denne anmeldelsen. Ettersom Tekstbehandlingsprogrammet har fått seg en blogg kan vi nå også googles. Jeg tror det vil styrke Tekstbehandlingsprogrammets og Radio Novas selvfølelse om vi får en blurb på baksiden av en bok av forfatterens bak Kaptein Corellis Mandolin, som altså ingen av oss har hørt om.

Men før det kan vi notere at Fri fagbevelse er innom et vesentlig metapoeng i sin anmeldelse av boka, nemlig fortellingenes kraft, og om hvordan historier—uavhengig av hvor sanne de er—binder mennesker sammen og skaper kultur og historie, altså identitet. Romanen kan altså sies å være en tradisjonell, fortellende roman, kanskje litt bakstreversk fra en kritisk synsvinkel. Roza forteller nye historier hver kveld og historiene får ham til å komme tilbake, i tillegg til at han som sagt har lyst til å pule henne. Det mest ukonvensjonelle ved romanen er kanskje det kovensjonelle grepet med to forskjellige fortellerstemmer. Roza og Chris veksler på å være jeg-personen. Kulturnytt sier: ' Denne forteljarstilen fungerer godt, og driv historia framover.' Altaposten hevder at dette gir 'vitalitet og energi'. Jeg forstår ikke dette helt, jeg kan bare slå fast at grepet finner sted.

Handlingen utspiller seg på slutten av 70-tallet, fortalt i retrospekt av Chris som nå sitter og vet 'omtrent hvor mye tid [han] har igjen.' (s. 174) Derfor skal også tidskoloritten males ut og noen passasjer oppfatter jeg som litt tilgjorte og tåpelige:

'På den tiden husker jeg at jeg ble forfulgt av en sang som datteren min spilte på platespilleren hele tiden. Den het "Roxanne", og det var en mann som sang i en slags falsett, og den handlet om at hun ikke behøvde å sette ut den røde lykten sin...' (s. 120)

Jeg faller ikke for denne formen for underliggjøring av allemannseide pop-referanser. Den får meg til å føle meg som en ung person som leser en gammel manns kjedelige skråblikk på verden, noe som for så vidt kan sies å oppsummere romanen, men det ville ikke vært helt rettferdig. Romanen er morsomst når Chris ler av sin egen tristesse og når han prøver å spre sin apati over på generasjonen under ham, i boka representert gjennom Rozas kollektiv. Slik skildrer han en av leieboerne som han har gitt kallenavnet Bob Dylan Ovenpå:

'Da jeg kom dit neste gang, gikk BDO med svart armbind igjen på grunn av Fru Thatcher. Jeg så på ham og tenkte: "Jeg gir deg ti år før du stemmer konservativt akkurat som mamma og pappa. Og ti år etter det kommer du til å innrømme det, og ti år etter det igjen deltar du i valgkampen deres." Men jeg sa selvfølgelig ingenting. Det er ingen vits i å belære de unge; man må bare vente på at de skal bli det som alltid har ligget i kortene for dem.' (s. 121)

I dette utdraget kan det synes som om hovedpersonen legger sin egen stusslige tilværelse utenfor sin egen kontroll. Den deterministiske approachen gjør kanskje livet tilsynelatende lettere å holde ut; han er fullstendig slukt av systemet; han lever et ikke-liv uten annen kontakt med mennesker enn asiatene han selger legemidler og kona som han kaller 'en stor hvit loff'. Er det rart at en slik person i et plutselig innfall stopper opp ved en han tror er en prostituert en tilfeldig dag etter jobb? Og er det rart—når han i skam oppdager at hun ikke var prostituert—at han besøker henne etter jobb hele tiden og hører på hennes historier fra oppveksten i Jugoslavia? Selvsagt er han sprengkåt, han har mer enn noe annet lyst til å ligge med henne, men med tiden bygger de også opp et slags vennskap og begge blir redde for å ødelegge det de har sammen, kanskje fordi det tilsynelatende baserer seg på røverhistorier fra Rozas side? Historiene hennes gjør han kåtere og kåtere, selv da hun forteller at hun forførte faren sin. Og etter hvert som det bygger seg opp blir det stadig vanskeligere å se hvordan dette skal resultere i et tilfredsstillende klimaks for de involverte. Det gjør det heller ikke. Chris sitter syk og gammel og alene tilbake. Boka går mot slutten. Vi er i 2008 nå. Gordon Brown er statsminister nå. Fortsatt er Storbritannia fylt av misfornøyde menn med feite koner. Det er jo grusomt å tenke på, men det kan kanskje bli historier av det som fyller deg med mening. Jeg vet ikke. Men jeg lovte en blurb for pocketutgaven: Boka er helt grei.


Kilder:
Aftenposten
Kulturnytt
Fri fagbevegelse
Solgunn sitt (blogg for Altapostens anmelder)

Først sendt 18/2-09. Av Arne Borge

Tekstbehandlingsprogrammet 18/02/2009

Hurra hurra! Det er onsdag igjen og klart for nok en sending.

Vinterferien gjelder ikke for oss, og vi har lagt oss i selen for å gi deg et program stappfullt av gamle og nye bokskatter. Vi skal blant annet høre om Gaetan Soucys mesterverk Piken som elsket fyrstikker, og vi skal få en anmeldelse av Louis de Bernieres nye bok Partisanens datter. I studio kommer omdiskuterte Preben Z. Møller for å snakke om sin skjønnlitterære debut, Deflora.

Kom deg opp av senga og tune inn på din favorittfrekvens, 99.3!

Tekstbehandlingsprogrammet er et litteraturprogram for alle typer tekstfantaster; lesehester, brilleslanger, bokormer og svinepelser.

Vi graver og finner godbiter fra både Oslos undergrunn og Aschehougs hagefest. På papir, i musikk og på vegger. Onsdag kl 10.00 og i reprise torsdag kl. 08.00. Kontakt oss gjerne, på tekstbehandlingsprogrammet@radionova.no

Lytt til sendingen Her

Tekstbehandlingsprogrammet onsdag 11/2-09

Vi liker ikke ordene “bokhøst” og “bokvår” – det er bokvinter nå, og Gaute Sortland kommer i studio for å være vår vinterdebutant. Han har skrevet boka Johan som gis ut på Samlaget denne onsdagen, og vi skal snakke om å skrive og lese bøker – og om å skrive og synge låter, slik han også gjør i Bergen Mandolinband.

Oversatt litteratur skal visstnok høre denne årstiden til, og vi møtte Pablo Llambìas når han var på sin Norgesturne med den nylig oversatte ... rasende …. Vi anmelder (den nå oversatte) indisk-engelske forfatteren Jhumpa Lahiri, og Litteratur På Blå kommer for å presentere sitt program for bokvinteren og månedene etter.

Hør sendingen her.

Tekstbehandlingsprogrammet er Radio Novas ukentlige litteraturprogram. Du kan høre oss onsdager kl. 10.00 og i reprise torsdager 8.00 på fm 99.3, eller på Radio Novas nettsider.

Tekstbehandlingsprogrammet 4/2-09

Ukas utgave av Tekstbehandlingsprogrammet har tema fødsel, og i den anledning gjester jurist og lyriker Cathrine Grøndahl studio. Hun er aktuell med samling Jeg satte mitt håp til verden – og vi snakker om fødselopplevelsen i litteraturen.

Litteraturens tilblivelse blir ofte framstilt som en fødsel av forfatterne selv – en tanke som gjør seg gjeldende også hos den franske teoretikeren Hélène Cixous og i hennes teorier om kvinneskriften, som vi gir en innføring i ukas sending. I tillegg går vi bort fra tema og anmelder den aktuelle Brenn ned skiten, essaysamling av Nils-Øivind Haagensen og Bendik Wold, ukas tidskrift er Fett med tema Bolle i ovnen- den gravide kroppen.

Tekstbehandlingsprogrammet er litteraturprogrammet på Radio Nova, og sendes onsdag klokka 10.00, med reprise torsdag 08.00 på Radio Nova, fm 99,3.

Hør sendingen her

Brenn ned skiten av Bendik Wold og Nils-Øyvind Haagensen - en anmeldelse

En transkribering av en radioanmeldelse vil selvsagt bære preg av sin muntlige form vil derfor fremstå noe slentrende. Dessuten har jeg skrevet om noe jeg var litt misfornøyd med. Først sendt 4/2-09. Skrevet av Arne Borge.

Du har kanskje allerede lest omtalen i Morgenbladet eller Aftenposten, eller kanskje til og med Universitas. Alle disse har gitt brukbare, til tider gode, overblikk over hva Brenn ned skiten inneholder, så hvordan kan vi gi deg noe nytt å fundere over i lys av denne essaysamlinga? Hvordan skal vi gi deg følelsen av å høre noe eksklusivt på et så sent tidspunkt? En følelse av eksklusivitet kan gis gjennom en sniktitt på nettsamfunnet Underskog.

Underskog er et nettsamfunn basert rundt en wiki-aktig kulturkalender og diverse fora. Det har rundt 20000 medlemmer og man må bli invitert for å opprette en bruker. Jeg har ikke tenkt å harselere rundt at det finnes en høy tetthet av journalister, skribenter, kunstnere og musikere der inne. Det plager meg ikke. Jeg skal heller ikke harselere over at mindreårige bloggere og fotografer okkuperer debattforaene med ironiske vulgariteter. Det plager meg, men det er på siden av saken, som jo er Brenn ned skiten, og jeg skal komme dit nå. For et av disse foraene, kalt "Indierockdebatten - Wold vs. Seltzer" som diskuterer hvem som sier hva i kjølvannet av Wolds etterhvert smått berømte essay Rock=revolt?, viser etter min mening hvor viktig nettopp denne essaysamlingen er i en slags norsk, intellektuell kulturdebatt. Essayet handler, som de fleste nå har fått med seg, om Wolds idé om indierockens politiske potensiale i lys av dens produksjonvilkår. Her er noen av utsagnene:

"jeg trur han wold bare er ute etter publisitet for seg sjøl."

"indierock stort politisk potensiale! Hahahahaha!"

"En fascinerende uinteressant debatt. Jeg kjenner at jeg blir litt oppslukt av irrelevansen i det hele, og det får meg til å bidra med nok et meningsløst innlegg. Paradoksalt, eller hva?"

Ja, jeg vet at dette er et internettforum og at mennesket ennå er i sin prepubertale fase hva gjelder virtuell intellektuell kapasitet, men allikevel så sier dette noe om tida vi lever i, det sier noe om viljen, fraværet av vilje, til å ta innover seg en diskusjon med et potensiale, det sier noe om at evnen til latterliggjøring er større enn envnen til tenkning, og den sier kanskje noe om Wolds sentrale rolle som litteraturinteressert venstreintellektuell i Norge, en posisjon han virker sørgelig alene om i kampen mot vulgære motsvar som "å suge på maktas kuk" og lignende. Da litteraturviter Mikhail Bakhtin i midten av forrige århundre snakket om det politiske og frigjørende ved latteren i parodien i den karnivalistiske litteraturen, står vi her kanskje ovenfor det motsatte; latterens selvundertrykkende og harselerende kraft, til fremming av mobbkultur og anti-individualisme.

Ok, hørte dere nettopp hva jeg gjorde der ved å trekke inn Bakhtin? Litt rotete, ikke sant? Den følelsen kan man også få i noen av essayene i Brenn ned skiten, nemlig at referansene til tider er der mer i kraft av å være referanser enn å tilføre teksten et viktig poenget. Det blir et lite lappeteppe til slutt, noe som forsåvidt er okay ettersom Roland Barthes understreker tekstens etymologiske betydning, vev, altså en sammenvevninga av andre ord og tekster. (Obs, her gjør jeg den samme feilen en gang til.) Dette kan til tyder bryte opp teksten litt og kanskje gi inntrykk av at Wold trenger legitimitet i alle sine påstander fra enten Adorno, Solstad, Kundera, Faldbakken, Derrida osv, men samtidig er dette både lærerikt og pirrende, Wold virker genuint opptatt av å projisere teoretikere og forfattere på andre ting og det skaper gode leseropplevelser. Særlig er det glimrende når han i essayet «Kidnappingens kunst» skriver om kidnappingen av Italias tidligere statsminister Aldo Moro og om hvordan hans tidligere retorikk som innebar å si ingenting ved å bruke mange ord - les: politikerspråk - i kidnappingssituasjonen rammet ham selv. I intrigen setter Wold den språklige retorikken i fokus og funderer rundt hva i historieskrivingen som er litteratur og hva som er historie.

Haagensens bidrag er gjenkjennelige i hans pratsomme hverdagseksistensialistiske stil, og den faller litt dårligere i smak hos meg, men sikkert ikke hos alle. Best er han etter min mening når han må anstrenge seg litt utover seg selv og trekker inn Georg Johansens dikt i en selvopplevd nær-døden-hendelse i Kairo. Og ikke minst når han skriver om dikteren Pablo Nerruda som ble drept i 11.september-kuppet i Chile i 1973.

Den nevnte Nerruda-teksten tar opp et gjennomgående tema i samlingen, nemlig forholdet mellom poesi og politikk. Å avskrive dette forøket i post-moderne ånd er å gjøre seg selv til en nettforumdebattant. Slik kan man avfeie alle diskusjonsforsøk ved å gjøre som Thomas Seltzer, nemlig å hevde at ærlighetens domene ligger i den selvsentrerte høyrepopulismen, og at alle som ikke hevder de er drittsekker, er løgnere. Det er derfor her på plass å gi Wold og Haagensen, for å bruke Underskogsterminologi, kudos.

Så til tross for at jeg ble noe skeptisk av forordet, som er skrevet i konstruert dialogform mellom Wold og Haagensen, fordi jeg var redd for at det lovte for lite, så opplevde jeg lesningen av denne boka forfriskende og – i motsetning til underskogs debattforum – verdt å ta på alvor. Jeg vil allikevel benytte anledningen til å være uenig med påstanden i forordet som skal legitimere deres fysiske bokformat, nemlig at "godt papir gjør god litteratur bedre" (s. 13). Ærlig talt tror jeg det særegne, smakfulle formatet på singelutgivelsene deres først og fremst fremmer designtilværelsen vi lever i, framfor den litterære tilværelsen. Gi meg heller en pamflett skrevet på dorull om den er mer interessant. Det er vanskelig å være uenig i at gode papir ikke gjør god litteratur dårligere, men at den gjør det bedre er det vanskeligere å kjøpe. (Kanskje man her egentlig mener at den selger bedre?) Haagensen sier jo selv i en tekst at telefonsamtalen er den beste litteraturen.

For å runde av med nok en vektlegging av det politiske i litteraturen, kan du her lese avslutningen på Wolds essay Skyte og skrive, med en sjeldent oppildnet (sic) tone, som om boktittelen skal oppfattes som noe mer enn et språklig bilde; et rop om handling:

Så la oss si det slik: Fra nå av er det nok koseprat. Fra nå av skriver vi i stedet for å pludre, og skyter når det er tomt i blekkhuset. I stedet for å pimpe gratis vin på forlagsfester, pressekonferanser, Fritt Ord-seminarer - bli hjemme og skriv polemikk! I stedet for å forsones med din yndlingsfiende over siste øl på Kunstnernes Hus - slå ham ned! I stedet for å avfinne deg med en urettferdig karakteristikk fra en av offentlighetens karttegnere - overfall ham på gata, klyng ham opp i et hjørne og tatovér "sladrekjerring" i panna hans! Vi nærmer oss en sunnere offentlighet den dagen Aschehoug har installert metalldetektorer ved inngangen til hagefesten, og lyden av singlende glass på Kunstnernes Hus framkaller andre assosiasjoner enn at den nye stipendiaten på idéhistorie må ha fått i seg en øl for mye. (s. 208)











Brenn ned skiten (Flamme forlag, 2009)